I møte med en annen «halvbro» ville det til sammen dannes en fullendt brobane. Med trapp, rekkverk og gangbane, skulle konstruksjonene gjøre det mulig for et voksent menneske å ta seg fra den ene til den andre siden av byggehallen. I tillegg til å være funksjonell og tåle denne lastpåkjenningen, skulle broen også ha en tydelig konstruktiv logikk, og en tiltalende utforming.
I oppgavestillingen ble et sett med kriterier lagt til grunn. Blant annet materialbegrensning, gulvkontakt kun via fastboltede tresviller, trinnhøyde- og dybde basert på trappeformelen, fri seilingshøyde og forbud mot fysisk kontakt mellom de respektive gruppenes konstruksjoner. Dette forutsatte en gjennomtenkt løsning og klok disponering av materialer, slik at en europall kunne fungere som en utkraget brobane. Prinsippene fra konstruksjonsundervisningen ble med dét anvendbare i 1:1-skala. Enkelte av reglene er også reelle utdrag fra byggeforskriften, og ble dermed et første møte med rammene man må forholde seg til som praktiserende arkitekt.
Ved å bukke, bore, banne, bolte, valse, skisse, kappe, le og sveise, reiste studentene på bare noen få dager ti ulike halvbroer. Selv om utgangspunktet var det samme for alle gruppene, ble det utforsket en variert bukett av konsepter. I en felles gjennomgang presenterte studentene sine tanker om uttrykk og bruk, trykk- og strekkrefter ble drøftet, og lærdom fra det praktiske arbeidet delt.
Deretter ble byggehallen åpnet for besøk, og ved skolens «Åpen dag»-arrangement kunne potensielle søkere til studiet og andre besøkende betrakte arbeidene. Etter utstillingen ble broene demontert, og materialene sikret et etterliv. Stålet i enkelte sveiste knutepunkter gjenoppstår etter omsmelting som nye profiler, mens boltede komponenter og brukbare lengder er gjenstand for ombruk i studentenes nye prosjekter, eller tilgjengeliggjort som anvendelige materialer til bruk for andre ved AHO.
Gjennom nærkontakt med stålmaterialene opplever man raskt og tydelig hvordan kreftene virker på ulike profiltverrsnitt. Hos studentene lokkes det frem diskusjoner om hva profilene egner seg til, på hvilken måte deres egenskaper utnyttes best mulig og hva slags sammenføyninger som er hensiktsmessige. Oppfinnsomheten blomstrer når standardprofilene forenes til større systemer og kreasjoner.
Når man får praktisk øvelse i å bearbeide og forme stål, og kjennskap til de vanligste redskaper og teknikker som benyttes, utvides forståelsen av profesjonsutøvelsen. Studentene får testet stålets tåleevne og bruksmuligheter opp mot sine skisser, og studert forholdet mellom kropp, form og materiale. Å innlemme denne arbeidsformen i undervisningen gir studentene mulighet til å følge et prosjekt på reisen fra idéens tilblivelse, gjennom samarbeid og frustrasjon, frem til realisert byggeri. Slik opparbeides evnen til å tegne vakre og ressursgunstige løsninger, basert på tilgjengelige materialer, tilpasset faktiske muligheter og begrensninger gitt av produksjon og utførelse. En slik anledning til å prøve, feile og revidere i en studiesituasjon gir et ubetalelig læringsutbytte, og erfaringene blir med tilbake til tegnebordet og inn i nye prosjekter.
På vei inn i et fag og en bransje der ansvar for våre omgivelser og vårt avtrykk er helt grunnleggende, vil denne kombinasjonen av teoretisk kunnskap og praktiske ferdigheter gjøre at studentene tilegner seg en ettertraktet kompetanse. Enten det er nytt byggeri, endring av det eksisterende, eller utvikling av løsninger som kan være fleksible gjennom ombruk, trengs praktisk innsikt og materialforståelse. Som formgiver forvalter man tross alt fast materie – det gis en fasong som møter ønsker, dekker behov, gir næring til sjelen og bærer kulturell mening.
AHOs stål-workshop viderefører et over tyve år langt samarbeid med Norsk Stålforbund. Kurset arrangeres av arkitekter og ingeniører i andreårets lærerteam sammen med verksmesterne ved AHO.
Forfatter:
Atle Leira, Arkitekt MNAL / Universitetslektor, AHO
