Det er fristende å trekke veksler mellom Quadrum-tomten i Kristiansand og Barcode-tomten i Oslo. I likhet med Barcode utgjør Quadrum-tomten et lite stykke land mellom hovedveinettet sørover og jernbanenettet. I dag passerer man denne trekanttomten via E38/E18 i det den slynger seg over en bro som utgjør en barriere mellom tomten og sentrum av Kristiansand. I takt med den videre utbyggingen av området vil broføringen reorganiseres, noe som vil åpne opp kontakten mellom Quadrum-tomten og resten av Kristiansand sentrum. Det planlegges i tillegg for nye sykkelveier som vil forsterke forbindelsene mellom Quadrum og resten av byen. For å innlemme det nye området som en attraktiv del av Kristiansand sentrum, har det i designprosessen vært viktig å skape et aktivt urbant bygulv som fremstår som inviterende for arbeidstakere, beboere og besøkende.
Mer enn en form
E-bygningen er en kontorbygning med en utadvendt første etasje. Formkonseptet ble ungfanget av Kristiansands-kunstneren Kjell Nupen som ville skape en synlig konstruksjon ved hjelp av de markante skrå takvinklene. Som en iskrystall skulle bygningen kommunisere direkte med fjorden, og hente ut det meste av lys og utsikt. A-lab forsterket uttrykket til Nupen ved å trekke inn de første to etasjene for å la bygningen krage ut over bakkeplan. Med glassfasade foran de inntrukne etasjene skapes det et visuelt inntrykk av at bygningen står og vipper på et syltynt midtpunkt. Bygningen er videre kledd i sølv aluminiumspaneler, som reflekterer de omskiftende værforholdene, og ganske riktig sender assosiasjoner til iskrystaller vinterstid. Første etasje er satt av til en kantine på den ene siden, og en offentlig kafe på den andre, med felles inngangsdør.
– Hvis vi ikke hadde latt bygningen krage ut, hadde vi ikke hatt tilstrekkelig plass igjen på bakkeplan til opphold. Ved å trekke inn de to nederste etasjene har vi fått et romslig uteareal med plass til møblering og sosial aktivitet som kommuniserer direkte med livet i første etasje gjennom de store glassveggene, forteller James Watkins, arkitekt og assosiert partner i A-lab. Han fremhever at hvis de ikke hadde gjort denne utkragingen, hadde de ikke hatt bruk for stålfagverk i konstruksjonen. Stabiliteten i bygget er gitt av en kjerne i betong med trapp og heis. Kontorlandskapene er lagt i ytterkanten av bygget rundt denne kjernen etter arkitektoniske prinsipper om «ringer i vannet». Det innebærer at den sosiale sirkulasjonen skjer rundt kjernen, mens arbeidsplassene får ligge mer uforstyrret ved vinduene, der arbeidstakerne kan hente maksimalt ut av den naturlige belysningen og utsyn. – Byggets form, med spisse vinkler og skråtak, er gjenspeilet i bærekonstruksjon som spiller på lag med byggets formspråk. Det som er spenstig bæremessig, er det som skjer i utkragingen. Stål var et naturlig valg for dette bygget, sier Watkins.
Slank styrke
Det er brukt ca. 225 tonn stål i hele bygget, hovedsakelig konstruksjonsstål med kvalitet S355 i en kombinasjon av resirkulert og nyprodusert stål som underbygger kravene til Breeam-sertifisering. Utkragingen strekker seg 8,7 meter. For å kunne stabilisere utkragingen er det lagt fagverk i tredje og fjerde etasje som fungerer som byggets bærebjelke. Senior Prosjektleder MRIF Kjetil Norby fra Sweco forklarer at bygget har en krevende geometri i og med at krefter fra vind, skjevstilling og jordskjelvlaster måtte tas opp av trappe/heiskjernen. Bruk av stål gjør det enklere å overføre store skivekrefter inn i denne kjernen. – Det handler om hvordan man overfører horisontale laster ned til bakken. De vertikale lastene går via søyler og dragere ned til fundamenter på peler, mens de horisontale kreftene, som kommer primært av vindlast, bæres av trapperommet. Man kan se på det som at trapp og heisrom er en søyle som skal overføre alle disse lastene ned. Grensesnitt og kobling mellom sjakten, samt overføring av kreftene inn til sjakten, er vanskelig å løse uten å bruke stål, da vi trenger styrken kombinert med slankhet, forklarer Kjetil Norby. Watkins fremhever at stål har den fordelen at man kan få mer ut av takhøyden ved å bruke slanke stålprofiler.
– I dette prosjektet har vi ikke veldig høye brutto etasjehøyder. I prosjekteringsfasen var det fokus på å optimalisere ståldimensjoner for å tilrettelegge for høye glassfelt og gode dagslysforhold i bygget. Kombinasjonen av styrke og slankhet i stålkonstruksjonen gjorde dette mulig, sier Watkins. Norby forklarer at det er stort sett er mest rasjonelt å bruke stål i kombinasjon med hulldekker, da det er enkelt og effektivt for å lage gode forbindelser. En tilsvarende løsning, med å bruke kun prefabrikkerte betongbjelker, ville gitt utfordringer med føringer for tekniske fag, i forhold til tilgjengelig etasjehøyde. – Det er brukt HSQ bjelker produsert med overhøyde for å spare stålvekt. HSQ er også nødvendig for å kunne oppnå lav byggehøyde under dekkekonstruksjon slik at tekniske installasjoner kan føres uhindret frem ved innvendige bjelker, forklarer Norby
Mulighetsrom
– Det spennende er at man har mulighet til å lage all verdens spesialløsninger med ståldetaljer, fremhever prosjektlederen fra Sweco. Det kryssende fagverket i tredje og fjerde etasje er trukket noen centimeter inn fra ytterveggene. På denne måten kan det strekkes seg bortover i etasjene uforstyrret. Det kryssende fagverket skaper et ekstra visuelt element på fasaden der det dukker opp bak vindusflatene. Søylene oppover i etasjene er også trukket noen centimeter inn fra ytterveggene. – Vi har også valgt å henspille på fasadeuttrykket i designet av ståltrappene i syvende og åttende etasje. Her kunne vi latt en enkel stolpe stabilisere trappene på baksiden av trappetrinnene, men vi gikk for en spiss v-form som synes gjennom de luftige trappetrinnene og gjenspeiler de spisse vinklene i bygget, sier Watkins. Det er videre benyttet en lett-takkonstruksjon som hviler på stålet. Denne slanke og kompakte takløsningen er perfekt som underlag for et belegg i sedum mose, som ikke bare sørger for vannretensjon, men som også fungerer som en dekorasjon som skifter farge, fra grønt om sommeren, til kobberrødt på høsten.
Forfatter:
Marianne Lie Berg, CCO A-lab
Artikkelen står i Stålbygg nr 4 – 2022, les bladet HER
